Stig Storm
Konstruktøren
Den lille boka for deg som er på en stor reise - som er livet i seg selv
Prolog
Jeg er sannelig ikke sikker.
Alt jeg vet, er at jeg ikke vet.
Kanskje er det et utgangspunkt – et blankt ark.
Så blir vi fargelagt. Av foreldre.
Av samfunn, religioner, vitenskap, kultur, kjønn, reklame, tidsånden, penger.
Av krav. Av det vi tror vi har, og det vi håper å få.
Vil du lytte til Konstruktøren fremført med musikk og stemmer ?
For en storslagen konstruksjon livet erFor en storslagen konstruksjon livet er.
Et byggverk uten byggetegning,
der alt utspiller seg så stykkevis og delt
at det er komplett umulig å få grep om.For hvilken livsfase du står i
bestemmer jo hva du kaller virkelighet.
En gammel mann og en ung gutt
ser på den samme solnedgangen
og ser to helt forskjellige ting.Og midt i alt dette —
som om kaoset ikke var nok fra før —
Så slenger vi inn litt kjønn,
litt religion,
litt klasse og nasjonalitet,
gener, arv, tidsånd og geografi –
og så mye mer
at popcornet popper.Mer eller mindre.
Hele tiden.Og tiden, da?
Som hverken kommer
eller går.
Den bare står der,
som en gammel venn
som glemte hvorfor han kom,
men ikke helt vil gå.For ett herlig sammensurium
av faktorer, følelser og forvirring
vi forsøker å stable på beina
og kalle et liv.
01
Vi er alle konstruktører, selv om ikke alle vil vedkjenne seg den tittelen.
Selv den minste plante er det samme.
Gressstrået, vinden, bølgene, havet – alt konstruerer, i et fantastisk samspill.
Mellom dyr, mennesker, organismer og noe større enn oss selv.
02
Slik ordet selv er bygget opp av bokstaver og konstruerer seg selv i det vi uttaler det,
er mennesket likedan.
Vi skaper med ord, med blikk, med handlinger, med former vi kan ta og føle på.
Få har erkjent bakrommet.
Her er dørlåsen, smidd av egoet –
et biprodukt av all konstruksjonen som allerede har foregått.Stig Storm, Larvik en gang i tid
Stig Storm
Kapittel X – Modellarket
DEG
( fyll inn dine fakta)
*Gratulerer – du er en
Modell [årstall].
Produsert i: [land, by, kultur)
Byggematerialer/slekt:
Traumer i familien din:
Alt du ikke vet om familien din:
Utdannelse i familien din :
Din utdannelse:
Politisk holdning :Sosial klasse [sett inn],
Religion [sett inn],
Kjønn [sett inn].
Tilleggsutstyr:
Tidsånden du ble født inn i :
04
Dette er ikke deg.
Dette er bruksanvisningen du fikk med fra starten.
En samling forhåndsinstallerte programmer,
ferdig lastet ned før du lærte å si “jeg”.Vi kan late som dette er nøytrale fakta,
men hvert punkt er et fargelag på konstruksjonen din.
Årstall: bestemmer hvilken teknologi, musikk og frykt du ble født inn i.
Land: avgjør hvilke kart over verden du fikk utdelt.
Sosial klasse: forteller deg hvor på stillaset du starter.
Religion: gir deg de første reglene for hva som er lov og ikke lov.
Tidsånden: maler bakgrunnen på hele lerretet.
Alt dette og mer kan gi retning – eller begrensning.
Men du kan endre modellarket.
Du kan slette gamle programmer,
installere nye,
bytte språkpakken,
oppgradere operativsystemet.
Men først må du se arket.
Og innrømme at du fikk det.
Konstruktøren - av Stig Storm
K O N S T R K T Ø R E N
Kapittel 1
Fundamentet:
Før fargene kom
Før alt fikk navn, var det bare stillhet.
Ikke den tomme stillheten som gjør deg urolig,
men den som hviler dypt inne i en stein,
eller under en sovende katt.
Vi var der.
Uten ansikt. Uten historie.
Et åpent rom uten vegger,
en himmel uten horisont.
Ingen hadde fortalt oss at vi var gutter eller jenter,
rike eller fattige,
gode eller dårlige.
Vi var bare et pust i kroppen,
og kroppen var bare et hjem for pusten.
Alt var mulig, og alt var likegyldig.
Ikke likegyldig som i “det spiller ingen rolle”,
men som i “alt er ett”.
Så kom fargene.
Noen var milde som morgensol på et kjøkkenbord.
Andre var skarpe som neonskilt i regn.
De satte seg i huden, i blikket, i måten vi gikk på.
Vi begynte å tro at vi var fargene.
At blå var oss. At rød var oss.
At skygger og lys var sannheter, ikke bare skiftende vær.
Men fundamentet – det ligger der ennå,
bak alt som er bygget opp.
Det er stedet i oss som aldri har hørt et eneste ord om
hva vi burde være.
Det er her konstruksjonen kan rives
uten at noe virkelig går tapt.
Kapittel 2
Murene
Murene er egoet vårt.
De som holder oss både inne og ute.
Vi tror vi bygger dem for å beskytte oss,
men snart beskytter vi dem –
som om murene var oss.
De reiser seg uten lyd,
steiner lagt på plass av små hender vi ikke husker,
mørtel blandet av ord vi tok for sanne,
og blikk som fortalte oss hvem vi var.
Murene er smarte.
De allierer seg med omgivelsene,
smelter inn i dem,
som en kamelon i gresset.
De kan når som helst ta samme farge og uttrykk
som alt vi ser rundt oss,
og på den måten bli usynlige.
Egoet elsker dette.
Det er her det trives best –
i den perfekte illusjonen av trygghet,
der vi ikke lenger ser forskjell på veggen og landskapet.
Problemet er at murene ikke bare holder noe ute.
De holder også noe inne.
Følelser vi ikke våger å vise.
Sannheter vi ikke tør å tenke ferdig.
Drømmer som ikke tåler dagslys.
Bak murene kan vi gå hele livet
og vente på at noen banker på.
Men få gjør det.
De fleste går forbi,
overbevist om at vi allerede har gått oss selv i møte.
læremesterne
Kapittel 3 – Vinduer og sprekker
Vinduene er læremesterne.
De som åpner oss opp – eller lukker oss.
De kommer ikke alltid med høflige bank på ruten.
Noen stormer inn som et branntilløp,
andre trekker seg stille tilbake som tåke i morgengry.
Noen lærer oss med pine og plage,
andre med latter og skøy.
Det er ingen fast oppskrift,
bare et uendelig repertoar av måter å få oss til å se på nytt.
Og sprekkene –
de er livsviktige.
Uten dem ville lyset aldri finne veien inn.
Vi tror vi ser alt,
men vi ser bare det muren tillater.
Sprekkene er små forrædere mot murens lojalitet,
og nettopp derfor er de vår største gave.
En sprekk kan være et blikk fra en fremmed,
et ord vi ikke glemmer,
en stillhet vi plutselig orker å høre på.
Lyset som slipper inn gjennom dem,
bærer ikke alltid fred.
Noen ganger er det skarpt og avslørende,
andre ganger mykt og barmhjertig.
Men det viser oss alltid at muren ikke er hele verden.
Finn ut hvem du er, utenfor rammene du har blitt satt i.
Kapittel 4 – Arkitektene
La oss plante deg midt på jorda.
Ikke i en by, ikke i en skog – bare midt på jorda.
Et åpent rom der du kan snu deg 360 grader
og se hvem som bygger deg.
For det gjør de, alle som står rundt deg.
Foreldre.
De som la de første steinene, ofte med kjærlighet,
men også med gamle kart som ikke alltid stemmer.
Lærere.
Noen åpnet dører,
andre stengte dem med setninger som fremdeles klinger i deg.
Mediene.
De som tegner deg på nytt hver uke,
etter moten, trenden, krisen, klikket.
Religionene.
Mesterarkitekter i symboler og regler.
De har reist katedraler av tanke
og lagt inn hemmelige passasjer du ikke visste at du gikk i.
Reklamen.
En rastløs byggmester som aldri blir ferdig.
Den river ned det den bygde i går,
bare for å selge deg noe nytt i morgen.
Venner og fiender.
De skifter på å være stillaset som holder deg oppe
eller stormen som blåser det ned.
Og vitenskapen.
Den står ved tegnebordet, måler, dokumenterer,
prøver å forstå konstruksjonen din som om du var et apparat.
Noen ganger imiterer den livet – mimmicker, og bruker fine ord og akademisk stammespråk.
Andre ganger blir den så oppslukt av tegningene
at den glemmer at bygget puster. At kartet faktisk ikke er terrenget.
Og ikke sjelden distraherer den oss
med så mange detaljer at vi mister helheten av syne.
Alle disse arkitektene jobber samtidig,
ofte uten å snakke med hverandre.
De legger til og trekker fra,
maler over og river ned,
mens du står der –
midt på jorda –
og prøver å finne ut hvem som egentlig tegner deg.Hvis du tror at ingen har manipulert tankene dine, tar du feil. Og hvis du aldri har spurt hvem som fortalte deg dette — eller utfordret både menneskene, bøkene og maskinene som har påvirket deg — da har du slukt mye rått. Kanskje til og med uten å merke smaken.
Hva og hvem holder deg ?
Kapittel 5 – Stillaset
Stillaset er det som holder deg oppe mens bygget reises.
Eller repareres.
Eller rives.
Hvor godt er det?
Har du sjekket?
Eller bare stoler du på at det står,
fordi det sto der i går?
Hvilke HMS-regler følger det?
Er det bygget for å tåle storm,
eller bare en svak bris av andres meninger?
Har noen tatt ansvar for å feste det ordentlig til fundamentet,
eller er det bare lent mot muren,
slik at ett feiltrinn kan sende alt i bakken?
Og hvem har bestemt at det skal være slik?
Var det du?
Eller ble det levert av et firma du aldri hyret,
men som likevel sendte regning –
i form av forventninger, krav og normer?
Stillaset kan være mennesker du lener deg på,
systemer du ikke forstår,
rutiner du ikke har valgt.
Det kan være midlertidig hjelp som ble permanent,
eller gamle støtter som skulle vært demontert for lenge siden.
Problemet er at stillaset lett forveksles med selve bygget.
Vi klatrer på det som om det er vårt hjem.
Vi maler det.
Vi pynter det.
Vi forsvarer det når noen påpeker at det er rustent.
Men stillaset er bare midlertidig.
Det er aldri ment å være selve livet.
Og den dagen det fjernes,
vil vi se om konstruksjonen står av seg selv –
eller om vi bare trodde den gjorde det.
Kapittel 6
Blåkopien
En blåkopi er den første tegningen.
Før veggene, før murene, før stillaset.
Den ligger der, ofte gjemt under lag av nye skisser,
som ingen lenger husker hvem tegnet.
Hva er du kommet hit for å lære?
Ikke hva du har blitt fortalt at du skal lære –
men hva du faktisk er her for.
Er du en loop av deg selv,
en gjentakelse av gamle mønstre,
der du maler over de samme veggene med samme farge år etter år?
Eller skal du tegne med andre fargestifter,
slik at bygget får rom ingen har sett før?
Og tåler konstruksjonen rundt deg at du gjør det?
Er fundamentet fleksibelt nok til å ta imot en ny vinkel,
eller vil hele strukturen rope “fare for sammenbrudd”
så snart du tegner utenfor linjene?
Hvor mye papegøye er du?
Hvor mange av dine setninger er sitater fra andre,
kamuflert som egne tanker?
Hvor mye second hand-kunnskap påberoper du deg
uten å ha kjent den på kroppen,
som et bruktplagg du aldri har sydd selv?
Hvilken identitet har du egentlig?
Er det en du valgte,
eller en som ble lagt på deg som en uniform første dag på jobben?
Er det en du kan ta av når du vil,
eller har du sydd deg selv fast i den?
Blåkopien ligger der fortsatt.
Den er ikke borte.
Men for å se den,
må du løfte av alle lagene av maling,
alle notatene andre har skrevet i margen,
og tørre å spørre:
Er dette egentlig mitt bygg?
Kampen
Kapittel 7 – Motstanden
Motstanden er stemmen som roper:
Ikke rør noe!
Den bor i alle leddene dine, i magen, i nakken,
i den delen av pusten som alltid stopper litt for tidlig.
Den er ikke ond.
Den er bare gammel.
Bygd inn for å beskytte deg
mot alt som kan forandre deg.
For endring er ukjent,
og ukjent er farlig –
det er i hvert fall det motstanden tror.
Motstanden er kreativ.
Den kan forklare deg hvorfor rivingen var en dårlig idé.
Den kan overbevise deg om at timingen er feil,
at du bør vente,
at du egentlig hadde det ganske bra.
Den kan lokke deg tilbake til gamle vegger
ved å minne deg på hvor trygt det var i skyggen.
Den finnes ikke bare i deg.
Omgivelsene har sin egen versjon.
Folk rundt deg kan smile og si:
“Vi liker deg best som du var.”
Ikke fordi de vil deg vondt,
men fordi din endring minner dem om
at de også kan endres.
Og det liker ikke deres motstand.
Motstanden kan føles som en vegg,
men i virkeligheten er den bare en dør
som har glemt at den kan åpnes.
Den roper høyt fordi den er redd for stillheten på den andre siden.
Å møte motstanden er ikke å knuse den.
Det er å se på den, nikke,
og si: Jeg vet du er redd.
Og så gå videre likevel.
Kapittel 8
sorg
prosessen
Det gjør vondt når knopper brister.
Olof Lagercrantz skrev det om våren,
men det gjelder også når du selv står i vekst.
Sorgen over å miste det gamle
kommer ofte i bølger.
Ikke bare over det som var vondt –
men over det som faktisk var godt,
selv om det var bundet til en konstruksjon som ikke holdt.
Du kan savne vegger som holdt deg fanget,
fordi de også holdt deg varm.
Du kan lengte etter gamle roller,
selv om de begrenset deg,
fordi de ga deg en plass i andres fortelling.
Sorgprosessen er ikke lineær.
Du går ikke pent fra sjokk til aksept.
Du går frem og tilbake,
som om du leter etter en dør du allerede har gått gjennom.
Og omgivelsene forstår kanskje ikke.
De kan si: “Men du har jo friheten nå!”
Og du nikker, mens du kjenner friheten
som en åpen vidde du ikke vet hvordan du skal krysse.
Sorgen er nødvendig.
For den lar deg takke det som var,
slik at du ikke bygger det samme på nytt i smug.
Den lar deg anerkjenne at endring er et tap,
selv når det er en gevinst.
Det gjør vondt når knopper brister.
Men brist er ikke død.
Brist er begynnelse.
Kapittel 9 – Rivingen
Rivingen er både vond og vakker.
Men mest vond.
For det er ikke huset som rives.
Det er bildet av deg selv.
Den du trodde du var.
Den du har forsvarte som en festning,
pusset som et smykke,
og båret som en rustning.
Rivingen starter gjerne stille.
En knirk i gulvet.
En sprekk som blir litt bredere.
En setning du ikke klarer å riste av deg.
Men plutselig –
så faller en hel vegg.
Det gjør vondt, fordi hver stein i veggen
er minner, roller, anerkjennelser,
alt du har brukt for å bevise at du er “noe”.
Når steinene raser,
raser også alle historiene du har fortalt deg selv.
Du står midt i støvet og ser deg rundt,
og oppdager at det du mister,
var det som holdt deg fanget.
Men det hjelper ikke i øyeblikket.
For rivingen føles som å dø
uten å forlate kroppen.
Likevel er det vakkert.
Ikke på Instagram-måten,
men på den rå, nakne måten
hvor du ser himmel gjennom hullene i taket for første gang.
Hvor lyset faller inn der det før var skygge.
Hvor du forstår at det som nå ligger i ruiner,
aldri var deg.
Og likevel gråter du.
Fordi det føltes som deg.
Fordi det var hjemmet ditt,
selv om det var et fengsel.
Rivingen er starten på friheten,
men frihet føles først som tap.
Kapittel 10
tomrommet
Etter rivingen kommer tomrommet.
Det er både alt og ingenting.
Et sted uten vegger, men heller uten møbler.
Et ekko av alt som var,
og et pust av alt som kan bli.
Omgivelsene rundt deg er de samme,
men de gir ikke samme mening lenger.
De gamle skiltene peker fremdeles i de samme retningene,
men du ser at de bare leder i sirkel.
Mennesker du pleide å forstå,
snakker nå et språk som føles oversatt fra noe du ikke lenger tror på.
Kanskje prøver du å rehabilitere.
Å redde det som kan reddes.
Reise opp gamle vegger med ny maling
og kalle det et nytt bygg.
Men innerst inne vet du:
det er bare en kopi av det som nettopp raste.
Kanskje vil du bare tilbake til “normalen”.
Men hva var egentlig normal?
Et sett med rutiner som holdt deg trygg,
eller et sett med illusjoner som holdt deg fast?
Var normalen en hvileplass –
eller et sovemiddel?
Tomrommet er et farlig sted for dem som ikke tåler stillhet.
For da bygger de for raskt.
Setter opp vegger for å slippe å se horisonten.
Men for den som blir stående,
er tomrommet en portal.
Ikke til noe du kan planlegge,
men til noe som planlegger seg selv gjennom deg.
Det er her du lærer at alt ikke trenger å fylles med en gang.
At ingenting kan være mer ærlig enn alt.
Kapittel 11
Alt som roper
Tomrommet har vært stille lenge nok til at du begynner å høre lyder.
Først som fjerne ekko. Så som klare stemmer.
De roper ikke alle det samme.
Noen lover deg sannheten.
Andre lover deg rikdom.
Noen roper “Følg oss” med smil som er brede nok til å skjule tenner.
Noen synger høyt om fellesskap og mening, med ord som smaker som sukker på tungen.
De har vært der hele tiden. Fra du var et blankt ark. Men nå hører du at de roper.
Du oppdager at du allerede har begynt å lytte til noen av dem.
Favoritter.
Retninger som føles friske, nye.
Det føles som å ha skjønt det nå – endelig! – som om denne gangen er svaret her.
Det føles trygt å gå i takt med andre som nikker, som ser ut til å forstå det samme som deg.
Men i dette rommet, mellom tomrommet og det du tror er veien videre, finnes en stille, nesten usynlig overgang:
Den glidende bevegelsen fra å stå fritt til å bli en del av noe.
Fra å lytte til å bli dratt med.
Det er et rom fylt av plakater, slagord, tidsånder og strømninger.
Et rom der mange vil fylle ditt tomrom for deg.
Et rom du må lære å gå gjennom med åpne øyne.
For kanskje er det ikke alt som roper som er verdt å følge.
Kanskje er det viktigste at du lærer å høre forskjell.Og da er det godt å vite at det er forskjell på hodet og hjertet. Hjertet har en annen logikk. En som kanskje ikke snakker like høyt som hodet. For mange er den lengste reisen den fra hodet til hjertet. Omtrent 20 centimeter, men likevel den lengste. For mange. Andre ganger må du selvsagt også høre på hodet. Men balansen — det er den egentlige kunsten.
Kapittel 12
H Å P
Håp
En gang ble det tent et lys i verden.
Ikke et lys du kan se,
men et som får alt annet til å bli synlig.Noen kalte det kjærlighet.
Andre kalte det tro.
Noen kalte det håp.
Kanskje var det alle tre på én gang.Kanskje var det slik alt begynte.
Et lite gnist av godhet
som eksploderte i et ja.Og her står vi,
midt i universet,
og prøver å forstå hvorfor hjertet vårt
fortsetter å slå —
og hvorfor vi aldri helt gir opp.
